21. jun, 2021

Når hunder angriper barn, skrevet av Espen Mellquist

SÅ SKJEDDE DET IGJEN!
Mitt lange liv som hundeeiers aller, aller største mareritt, men i n´te potens, har skjedd; hunder har ikke bare angrepet og skadd mennesker, men til over mål drept små barn.
Nå nylig, hjemme i “trygge” Norge, og fem dager seinere i Irland. Den siste gangen var barnet enda yngre enn det på 15 måneder som ble drept i Brumunddal. En hund hadde i Irland blitt satt til å være barnevakt alene for et tre måneder gammelt spedbarn mens familien var ute.
Hvordan kan sånt skje, og hvorfor har hundeangrep på mennesker, barn og voksne, økt dramatisk i omfang i vår vestlige verden de siste 20-30 årene?
Jeg tror det handler om endret syn på hunder som en egen art, og om mangel på mosjon, stimulering og oppdragelse.
Hunder er hva hunder alltid har vært; Rovdyr, eller predatorer, som er utstyrt fra naturens side med et sett instinkter og reaksjoner gjennom mange tusen års evolusjon, instinkter som har vært forutsetninger for og nøye tilpasset de krav en kompromissløs natur stiller til de som skal klare å overleve i den.
Disse instinktene og reaksjonene endrer vi ikke ved å rett og slett ta dem inn i vår menneskeverden, behandle dem “humant” (som betyr menneskelig) og være “snill mot dem”. Vi er nødt til å oppdra dem og sette grenser for dem, grenser som gjør hunder i stand til å tilpasse seg våre krav og vår måte å leve på.
Selvsagt mener jeg også at vi skal behandle alle levende vesener godt, og jeg er sterkt imot mishandling og brutalitet i noen form, enten vi snakker om mot medmennesker eller dyr vi omgir oss med.
Helt fra jeg som liten gutt observerte at hunder gikk til angrep på en artsfrende som hylte av enten smerte eller skrekk, har jeg forundret meg over dette fenomenet. Hvorfor angripe, og ikke hjelpe en som er i nød, slik som det er naturlig for mennesker å gjøre?
Som voksen så jeg dette gjenta seg flere ganger når jeg daglig luftet hundene i Vigelandsparken, sammen med mange hunder (og eiere) som kjente hverandre godt og sjelden kom opp i konflikt.
Men det var unntak! Spesielt husker jeg ett tilfelle der en Golden Retriever lekte med en Schäfer og i full fart løp rett inn i en benk som sto utplassert. Hunden hylte av smerte, og brått var den fredelige flokken forvandlet til predatorer som skulle gjøre kort prosess med lidelsene. Hadde ikke vi eiere vært til stede, hadde hunden ligget tynt an.
Jeg har også sett liknende reaksjon hos hunder når spedbarn og babyer skriker. Jeg er sikker på at de gjennomtrengende barneskrikene vekker predatorinstinkter hos mange hunder. Om dette skjer, da er dessverre veien kort fra kjærlig familiehund til instinktstyrt villdyr. Som kan angripe og drepe.
Det er nettopp denne lyden som gjør baller og andre leker som piper så attraktive for mange hunder. Lyen minner nemlig om dødsskrik fra hunders naturlige byttedyr, og dette gjør vi lurt i å være oppmerksom på når vi lar små barn og hunder være sammen, og aldri la dem være sammen uten at voksne er til stede
Så vil dette si at jeg mener barn og hunder skal og må holdes strengt atskilt? Nei, det mener jeg over hodet ikke. Barn og hunder utvikler ofte et nært og godt forhold, og alt i alt er det relativt sjelden at familiehunder angriper “menneskene sine”. Om noe skjer, er det nok vanligere at de angriper utenforstående, for å forsvare familien sin.
Angrep på mennesker er dramatisk, farlig og kunne i de aller, aller fleste tilfeller vært unngått dersom vi hundeeiere hadde gjort jobben vår skikkelig! Det mener i hvert fall jeg etter å ha omgitt meg med flere titalls hunder i mange år. Det siste vi trenger er en naiv og troskyldig tro på at hunder, hvilke som helst hunder, de blir så snille og medgjørlige, atte, bare vi er snille nok med dem og gir dem nok mat og kos!
Alle hundeeiere jeg kjenner, ønsker det beste for dyra sine. Det gjør jeg også. Jeg ønsker også å være “snill”, og at hundene våre skal synes vi er noe av det beste i verden. Jeg elsker å se glade, spill levende og aktive hunder som får alle sine behov dekket.
Men jeg har aldri, ikke i et sekund en gang, hatt noen som helst forestilling om at de er noe annet enn hva de er; Nemlig hunder og rovdyr som KAN skade både dyr og mennesker om vi ikke oppdrar dem slik at de kan fungere blant oss, uten at det er noen risiko for at de bevisst angriper og skader oss.
Dette kan vi kun oppnå ved å behandle dem som det de er, HUNDER, og ikke som alt for mange ser ut til å gjøre nå, både i omtale og handling; “pelsbarn”, “fur babies”, “babies”, “pelsklinger” eller hva det ned er man velger å betegne hundene sine som. Hunder skal ikke snakkes hardt til, mener mange, halsbånd har jeg sett bli omtalt som torturredskaper, enkelte ord, som NEI, må lukes ut av vokabularet når en hund hører på, osv, osv, osv.
Alt dette, fra ordbruk til silkehansker, det skaper en holdning blant folk som jeg mener er uheldig. Det forvrenger synet på det fantastiske vesenet hunden er, til noe den slett ikke er, nemlig en slags kosegjenstand som er til for utelukkende å dekke en del menneskers behov for ømhet, kontakt og kjærlighet.
Hvor kommer hundens eget behov for mosjon, opplæring, grenser og stimulering inn i bildet, tro? Behovet for opplæring i den verden vi har dratt den inn i, nemlig til menneskers kompliserte krav og omgangsformer?
Er det virkelig noen som mener og tror at hvilke krav mennesker stiller til atferd, det skal hunder finne ut av selv uten å bli vist og fortalt hvor grenser går, uten å bli stoppet i feil atferd og utelukkende ved belønning av det som “lønner seg”?
Min påstand er at om ALLE hunder hadde blitt nærmest hjernevasket til å reagere momentant på et kontant stopp-ord, uansett hvilket man måtte velge, så hadde de aller fleste bitt- og angrepshendelser vært unngått. Om man ser at hunden reagerer negativt og bygger opp til aggresjon, og denne hunden reagerer på et NEI og skifter fokus til eieren sin, ja da er situasjonen som regel løst!
Hvem i all verden kan forsvare at hunder ikke skal ha en stoppknapp de reagerer momentant på? HVORFOR skal de ikke ha det, om jeg tør spørre? Jeg kan ikke påstå å ha dette 100% inne hos hundene vi har nå, men i de fleste tilfeller greier jeg å stoppe uønsket atferd før det skjer noe jeg ikke ønsker. Å stoppe dem om de sammen setter etter en rev, hare eller et rådyr, det strever jeg med, men en og en klarer jeg stort sett å tilbakekalle. De er, som sagt, rovdyr med sterke instinkter, ikke ferdigprogrammerte maskiner, og det er jo det som gjør dem så fascinerende!
Og målet, det er selvsagt å ha lydige hunder, uansett om dette betyr at jeg en sjelden gang på ty til reaksjoner de ikke nødvendigvis oppfatter som “behagelige”. Oppdragelse generelt handler ikke om å havne øverst på noe popularitetbarometer, hverken hos barn eller hunder. Det handler om å ta ansvar som oppdrager, slik at ingen kommer til skade eller lider overlast, og verden blir et enklere sted å forholde seg til for de som får oppdragelse.
Gjør vi ikke jobben vår skikkelig gjennom å gi hunden vår masse tid og oppmerksomhet, faste og ubrytelige grenser og klare regler, ja da er jeg redd bitt- og ulykkesstatistikken kommer til å fortsette å skyte mot de store og forferdelige høyder. Allerede håpløst strenge regler for hundehold vil bli enda strengere, og de som lider mest over stadig økende begrensninger og restriksjoner, det er de vi aller helst ønsker skal ha det så fritt og godt som vi kan få det til for dem, nemlig hundene våre.
Espen Mellquist